work     about     text     contact



salty performance
07.08.2021, Arendal Kunstforening
[go into space with totebag]
[open drawstring bag and make a circle of salt around the totebag]
[do deep breaths and some stretches]
[go down and put puppet on hand, rise up slowly and mimic head movement of the puppet]

AAAaaaaAAAaaa

EeeeeeeeeEEEeeee

IIIIIIiiIIiiiiiiiiiIIiiiii

OOOOooOOOOooOo

uhm… åja sorry *se til høyre og venstre*  UUuuuUU sånn

*kremt*

På forhånd så beklager jeg til alle involverte, pårørende, vitner og alle som følte eller tenkte noe. Jeg var i et annet sted i livet, det var en annen tid, vi tenkte annerledes da. Hver gang når, den gang da. Jeg har innsett alle mine tidligere og fremtidige feil. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å  for å forbedre meg. Ønsket mitt er å lese, lytte og forsøke på å bedre forstå verden rundt meg. Med et empatisk og ikkedømmende blikk. Jeg er kanskje ikke den smarteste i skuffen, ei heller den som er mest egnet til offentlig ordskifte. Men jeg lover å vokse som individ og menneske. På forhånd takk.

Jeg blir ofte spurt “hvor kommer du i fra”.

Da svarer jeg som oftest litt flatt Arendal, og om vedkommende spurte på engelsk blir svaret omgjort til “oh yeah it’s a very small coastal town, have you heard about Kristiansand? Well it’s not quite there, but a couple hours to the east if you take the E18 highway”. Jeg får ofte et tomt blikk, et høfflig smil kombinert med et nikk tilbake. Om samtalen startet på norsk får jeg raskt et “men det høres ikke sånn ut?”. Samtalen glir over til hypoteser om tidlig barndom, førstespråk, påvirkning av innflyttere som fikk seg jobb i den lokale barnehaven og kollektive mareritt om stripete gensere, peder fra froland og andre referanser fra den kulturelle bastionen Lille Lørdag, og at de kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen med ei hytte på Tromøya. Og til slutt, kommer personens subjektive smaksdom om at Arendalitisk dialekt eeegentlig ikke er så fin. De fleste syns den er litt stygg. Jeg observerer og annerkjenner deres synspunkt på rak NRK-østlandsk. Men jeg kan ofte merke at det finnes en sult i vedkommenes øyne. De mente ikke hvilken by, kommune eller fylkeskommune i det norske riket jeg kommer fra, men de vil gjerne ha mer. “Tell me where you’re from, where you’re really really from, ah zigazig ah.” Og jeg skjønner det. Jeg må avsløre en hemmelighet. Gjennom utallige tiår med repitisjon har kroppen min, som ikke nødvendigvis kan klassifiseres som hverken blenda hvitt eller melaninfattig, utviklet en evne til å høre tonefallet i “Nei, men hvor kommer du EGENTLIG FRA?” en lydløs alarm utløses, jeg blir nå servert en anklage, pigger ute, armer i kors og reptilhjernen signaliserer til kroppen at stresshormonene kan produseres i små mengder, min forsvarsstrategi er å leke dum for å se hvor langt de er villige til å gå. Dette er et worst case scenario. Men hvis jeg hører en antydning til varme, nysgjerrighet i “Hvor er du fra? Jeg mener, eh sånn du vet et..etnisk etnisistet “bakgrunn”. De famler med ordene, men intensjonen er god og mener kanskje bare "hvorfor er du brun?" Nice! tenker jeg og lirer av meg en kortversjon av hvordan far møtte mor midt på havet, og fant kjærligheten i et skip laget av stål.

Jeg anerkjenner den følelsen av å være redd for å si noe galt. Ingen vil nødvendigvis tråkke i salaten, men om din lidenskap tilfeldigvis skulle være å tråkke på salater, så dømmer jeg deg ikke. You do you baby. På nettsiden man vanligvis bruker for å finne ut om hen man har gått på ungdomsskole med, er blitt gift, fått barn eller blitt entrepenør, du vet Facebook. Jeg la merke til murring om y-ordet. Ytringfrihet. Jeg er uenig i hva du sier, men jeg er villig til å dø for din rett til å skrive en kronikk på nettavisen.no. Er ytringsfriheten din truet? Hvordan går det egentlig med ytringsfriheten din? Har ytringsfriheten din det bra om dagen? Spiser ytringsfriheten din et fiberrikt kosthold? Er det lov til å si noe lengre? Jeg scroller nedover en opplyst glassflate. En uendelig strøm av bevisstheter, meninger, produkter, videoer av søte dyr og mindre søte babyer. Jeg glemmer at jeg har en kropp. Tung arm og stiv nakke. Lyder, arrangementer, notifikasjoner fra den ene gruppa om det mobilspillet jeg forsatt bruker energi på OG overskrifter masse overskrifter. Det er veldig mange overskrifter. Jeg føler ikke at jeg kan tilatte meg selv å abonnere på flere digitaletjenester.

Jeg gjør den ene tingen man ikke skal gjøre og trykker på “se flere kommentarer” og leser absolutt alt. Mulig det er et aspekt av masokisme, mulig det føles som om man stikker et termometer inn i noe for å se hvordan det egentlig går, kanskje jeg har et dypt ønske om å oppdage noe som kan få meg til å endre min mening eller lære noe nytt. Kan dette være en del av en kunstnerisk praksis? Det ender som oftest med at jeg sitter igjen med følelser av sinne, oppgitthet over menneskeheten, høyre blodtrykk enn da jeg startet og noen ganger en ulmende tristhet.

Jeg husker en gang jeg jobbet på et callcenter og fikk i oppgave å “coache” en kollega i de-eskalere konflikter. Jeg hørte på opptaket av en samtale som begynte brått med en veldig sinna kunde og avsluttet med en enda mer sintere kunderådgiver og en kunde som ropte inn i telefonen sin. Jeg vet ikke hva det er med sinne som jeg syns er så skummelt, fascinerende og veldig "i tidens ånd". Jeg forsøkte å forklare til kollegaen min at hvis man opplever at noen er sinna, burde man si minst mulig og lytte. "Men hen hadde jo helt feil!!". Ved å sette seg inn i den andre personens posisjon, kan man lettere finne en forståelse og en tålmodighet man kanskje ikke visste at man hadde. Og i blant kan det være helt umulig å sette seg in andres levde erfaringer, spesielt hvis den er drastisk annerledes enn din egen. Da hjelper det å innrømme at man har et kunnskapshull og man prøver så godt man kan.  Egentlig hater jeg å gi råd til folk som ikke ber om det. Jeg lurer ofte på om det finnes et type raseri som ikke blir utløst av en enkelt hendelse, men som blir er en oppsamlet masse av veldig mange kjipe opplevelser, som detonerer og eksploderer i litt ulike fora.

Jeg klikker på en kort video laget av NRK som forsøker å forklare hva cancel culture egentlig er. Den er ikke perfekt men enkel nok til at de fleste kommer med på lasset. Kommentarfeltet er litt som jeg forventet. Det er en kommentar av en kvinne som skiller seg litt ut. Jeg trykker på profilen hennes, blir møtt med en post om hennes meninger om Eskil Pedersens feighet og ansvar, et innlegg om at det er mulig å bli blokkert fra Resett.no sine kommentarfelt, snikislamisering en av Norge og generelle covid-19 skeptiske meninger.

Jeg takler det ikke.

Jeg går utenfor leiligheten og tar på gresset utenfor.

Jeg hadde egentlig ikke en konklusjon eller et klart poeng med alt dette. Jeg skulle ønske jeg hadde et velmenende råd eller en løsning. Noe om empati i informasjonstidsalderens formel 1 løp. Men man drar ikke til kunsten for konkrete løsninger. Det er derfor jeg blir forvirret når jeg hører spørsmålet "Hva er det egentlig kunstverket prøver å å gjøre?" Jeg mener man går til kunsten og kulturen for å låne andre menneskers briller og verdenssyn. Jeg liker å tro at det kan være nyttig.

Jeg hadde tenkt å skrive om at det til tider kan være utfordrende å være menneske, men jeg lar være. Jeg avslutter med en klisje som jeg kan leve med.

Sitat: Try and be nice to people, avoid eating fat, read a good book every now and then, get some walking in, and try and live together in peace and harmony with people of all creeds and nations

Takk for meg.












Hvordan det går (2021)
performance, 20 min
performed: Ravnedans 2021, Kristiansand, Norway

conact for access to full documentation


Koppen & Jorkjen - Soft Awakening (2021) with Henrik Koppen
Live streamed performance for Facebook
Co-produced with Mellem-Rummet and Heimdal Kunstforening













Banshee Practice, performance, 2020
performed outside of the National Theatre in Oslo
curated by Collective Oslo and Performance Art Oslo
Technical and assistance: Silje Iversen Kristiansen
Photo: Sigrid Tveiten

















performance for instagram, 1 hour, 2020
curated by Ingeborg Wie Henriksen (@dreams__n__memes)
(full documentation on Instagram)















performance for opening for Hatch 2020 in Agder Kunstsenter, Kristiansand
documentation excerpt 2 min of 15 min
(full 15 min version)















Kanalen for ting, a youtube channel, 2020-
www.kanalenforting.com
Foto: Istvan Virag



















Found Text For Public Display, performance, 2013-

a scripted and “site sensitive” performance in three acts with texts sourced and reappropriated from snl.no, ted.comanswers.yahoo.com, okcupid.com, sukker.no, Tinder, Grindr and various closed Facebook groups.


excerpt of performance 1.20 min
Galleri Seilduken 2018
Camera. Viktor Pedersen

Performed:  Galleri KIT, Trondheim 2013
                  Ekserserhuset, Kristiansand, 2016
                  ARTendal, Arendal, 2016
                  Galleri Seilduken, Oslo, 2018












The Hostess, 2019


The Hostess is a durational performance created for the publication and event The Suitors under MOMENTUM10: The Emotional Exhibition. The Hostess functions as: a misplaced airstewardess on a bus, art mediator, master of ceremonies, tour guide, dragqueen and a very emotional lipsyncer.

Photo: Emil Andersson
















Koppen & Jorkjen (Henrik Koppen & Finn Adrian Jorkjen)
Soft Awakening, 2019
documentation of performance, excerpt 4 min
(full 37 min)



Photo: Josh Lake


















Hjemme, 08:14, 2016




















Untitled (Chandelier), 03:48, 2016





















99#, video installation and performance, 2015




















Where Everybody Knows Your Name, performance, 2014

for Art, Anarchy and Apostacy, Trondheim Kunstmuseum

[script]



















untitled (cars, nature, tv shop), 12:58, 2014






















Work: Free Toast, durational performance, 2013
Foto: Hanna Fauske, Artscene Trondheim




















Lovesong, 3:44, 2013





















Text & Content, performance, 20 min, 2013
A randomized montages of videoes from youtube watch history while narrating a stream of consciousness


















Monologue, 2.33 min, 2012










Archive of older projects